SleepStory

«Tanken på å stå der med en ulykkelig babye er svært vanskelig. Hva tenker folk? Dømmer de oss for at vi ikke kan trøste babyen vår? Forstyrrer vi alle rundt oss når hun gråter?»

Skrevet av Kiki, mor til Vinter

En tøff start

Vinter kom til verden som en bitteliten jente på bare 2685 gram. Hun gikk raskt ned mer i vekt enn hun burde og vi forlenget derfor våre to dager på fødeavdelingen til fem. Da hun hadde lagt på seg en tilfredsstillende vekt på femte dag, fikk vi reise hjem. Ammingen var utfordrende, hun la fortsatt ikke på seg nok og var veldig misfornøyd. Så vi supplerte med mer og mer morsmelkerstatning og endte etter to måneder på kun morsmelkerstatning. Vi trodde at vi nå skulle få en glad og fornøyd baby fordi hun endelig fikk nok mat.

Men det skjedde ikke.

Vinter hadde mange utrøstelige timer i løpet av dagen. Ettermiddager og kvelder gikk med til gråting. Hun gråt hysterisk og slo ut med armer og ben og var helt utrøstelig. Vi er førstegangsforeldre og tenkte derfor at det kanskje er sånn det er å få en baby.

Da vi fortalte folk at hun gråt mye, fikk vi beskjed om at «det gjør jo babyer» og at «ingen har lovet at det er lett å få barn». Nei, tenkte vi. Det er det virkelig ikke heller.

Vi brukte dagene og kveldene våre på å vugge Vinter til hun sovnet. Mange ganger virket det som om det var av ren utmattelse og ikke fordi vi trøstet henne. Helsesøster kom på mange ekstra kontroller på grunn av vekten, men reagerte egentlig ikke på at vi fortalte hvor misfornøyd babyen vår var. Kanskje vi ikke uttrykte oss tydelig nok. For misfornøyd høres ikke så forferdelig ut som utrøstelig eller hysterisk.

Barseltiden er mer hjemme enn ute

Mens andre foreldre nyter sin svangerskapspermisjon ved å gå på kafé eller besøke venner og familie, var vi stort sett hjemme.

Og det er vi egentlig fortsatt. Tanken på å være ute i verden med en misfornøyd baby er nesten uholdbar. Hva tenker folk? Dømmer de oss fordi vi ikke klarer å trøste vår egen baby? Forstyrrer vi alle rundt oss når hun gråter? Selv når hun ikke gråter, er vi konstant i høy beredskap for å kanskje kunne forutse det. Kort sagt, det er ikke verd å dra noen steder. Det er faktisk bare vanskelig.

Da jeg begynte i barselgrupp, fortalte de andre mødrene meg at barna deres nesten aldri gråt annet enn av sult. De andre hadde koselige stunder med babyene sine når de var våkne. De vugget ikke babyene sine i en Sleep Carrier i flere timer fordi bevegelsen fikk dem til endelig å slappe av. Det gjorde vi.

Mannen min kunne stå i timevis og svinge den frem og tilbake som om han var en menneskelig versjon av Kanofarten på Tusenfryd. Hun sovner fortsatt bare i armene våre, i den svingende Sleep Carrier, på en humpete grusvei i barnevognen eller i slyngevuggen.

Kraniosakral- og soneterapi

I møtet med andre nybakte mødre gikk det opp for meg at det vi opplevde ikke var normalt. Jeg skrev til min tante, som er kraniosakral- og soneterapeut. Hun kommer nå ca. en gang i uken og behandlingen ser ut til å ha en innvirkning på Vinter, som ikke lenger gråter hysterisk fra måltid til leggetid, men vi har fortsatt en baby som gråter mye i løpet av dagen.

En mor fra barselgruppen forbarmet seg over oss og tilbød oss å få slyngevuggen hennes uten motor, da de heldigvis aldri hadde hatt bruk for den. Det fungerer omtrent halvparten av gangene vi ikke klarer å trøste ved å vugge henne i armene, synge eller spille rock så høyt at hun kan høre det over sin egen gråt.

Var det kolikk?

Jeg hadde hørt om kolikk før vi fikk Vinter, men hadde ikke tenkt på at det kunne skje oss. Selv om hun gråt i mer enn 3 timer, 3 dager i uken, følte jeg ikke at det var det som var årsaken. Vi har aldri vært hos legen for å få det diagnostisert. Helsesøster nevnte aldri muligheten eller gjorde noe for å undersøke årsaken til gråten. Vi trodde rett og slett ikke på at det var dette vi stod midt opp i. Derfor insisterte vi heller ikke på å få hjelp til en eventuell utredning.

Les mer om kolikk her.

«Sov når babyen sover». Jada, når jeg klarer å legge henne fra meg uten at hun begynner å gråte igjen. Når jeg ikke må skynde meg å ta en dusj når hun endelig ligger og sover for seg selv. Når jeg ikke må sørge for å spise skikkelig mat før syklusen med gråt, flaske og mer gråt begynner på nytt.

Lyden av gråten hennes kan få meg til å svette og hjertet mitt banke som om jeg nettopp løp etter bussen. Det tøyer tålmodigheten min og får nervesystemet til å føles betent og sårt. Jeg har konstant dårlig samvittighet over å være frustrert over henne, selv om jeg vet at det ikke er hennes feil. Hun har det mye verre enn meg.

Jeg føler meg snytt for den hyggelige barselpermisjonen med kafébesøk og kos på leketeppet. Jeg tilbringer de fleste dagene låst til sofaen med en gråtende eller sovende baby på meg, fordi jeg har vugget henne i søvn og ikke tør flytte på henne i frykt for at alt skal starte på nytt. Her er slyngevuggen spesielt nyttig, for vi har en skikkelig sta baby som kjemper mot søvnen. Den konstante bevegelsen kan hjelpe henne å slippe taket og sovne. Og så slipper vi å bli støl i armene av å svinge Sleep Carrier.

Parforhold og teamwork

Hvis folk går fra hverandre midt i en slik runde, så forstår jeg det. Hvis mannen min og jeg ikke var det teamet vi er, vet jeg ikke hvordan det hadde gått med meg eller oss. Vi har veldig få timer sammen bare oss. Jeg vet at det selvfølgelig er en del av det å bli foreldre. Men det at kveldene tilbringes til lyden av gråt og at man hele tiden prøver å trøste, er ikke akkurat gjødsel for kjærligheten. Det er en ekstremt intens periode for oss alle tre, som vi kommer oss gjennom av ren kjærlighet til hverandre og håpet om at fremtiden skal bli lettere.

Håp for fremtiden

Det er en ambivalent følelse å glede seg til babyen din blir eldre. Vi drømmer om at vi kommer over «kolikkalderen» når vi når fem måneder. Men det er ingen garantier. Vi har ikke engang funnet ut om det er kolikk vi sliter med.

Hun gråter mye mindre nå som hun har blitt 3 måneder.

Vi har våkne perioder hvor det smiles og skravles. Vi nyter de våkne timene når vi har en glad baby. Det er ubeskrivelig hvordan det føles når hun ler helhjertet av de snåle lydene og grimasene vi lager. Hun har lett for å le når hun er glad. Hun er den vakreste lille jenta, og fremtiden ser lysere og lysere ut for oss alle.