Fra perfeksjon til å ta det som det kommer: Emma har funnet mer ro som trebarnsmor
Fra perfeksjon til å ta det som det kommer: Emma har funnet mer ro som trebarnsmor
I familiens 60-tallshus er det full fart. Her bor Emma og Nikolai med sine tre gutter: Eskild, Freddie og familiens yngste medlem, fem måneder gamle Uffe. Eskild kan snakke i ett sett om sjeldne dyr og Pokémon. Freddie synger eller nynner nesten hele tiden, og Uffe? Som lillebror til to storebrødre må han allerede finne seg i litt av hvert.
«Det er alltid lekekamerater på besøk, og bamser og leker overalt. Uffe må finne seg i mye, men han tar det meste med ro», forteller Emma. Livet som trebarnsmor har med andre ord ikke akkurat blitt roligere. Likevel har det på noen måter vist seg å være lettere enn Emma hadde forestilt seg. For mens overgangen fra ett til to barn var stor, har overgangen fra to til tre vært overraskende ukomplisert – kanskje fordi Uffe har kommet inn i en familie som allerede har funnet sin egen rytme. Og kanskje også fordi Emma selv har forandret seg underveis.
Fra to til tre var lettere enn forventet
Det er fem år mellom Uffe og hans nærmeste storebror, Freddie, og aldersforskjellen har vist seg å ha sine fordeler. Eskild og Freddie har blitt så store at de klarer mye selv – og ikke minst har de hverandre.
«De to store guttene er bestevenner. De deler alt: venner, rom, interesser og leker. Derfor var jeg litt spent på hvordan de ville ta imot en baby i familien.»
Bekymringen viste seg raskt å være unødvendig. Begge storebrødrene har tatt Uffe til seg og er veldig oppmerksomme på ham. Særlig Freddie er, som Emma selv beskriver det, nærmest «besatt» av lillebroren sin. Han vil være nær ham, snakke med ham og kose og tulle med ham så snart han får sjansen. Samtidig betyr guttenes alder at det også er rom for at Uffe kan få ro og tid alene med foreldrene sine. De store guttene har det travelt med vennene i nabolaget, trampolinen og Pokémon-kortene, mens Uffe følger Emma og Nikolai gjennom dagens gjøremål. Når Eskild skal leveres på skolen før klokken åtte, blir Uffe bare med. Og det fungerer.
«Det er kaos, men masse kjærlighet», som Emma sier.
«Jeg har blitt mindre perfeksjonistisk for hvert barn»
Da Emma ble mamma til Eskild som 25-åring, var det flere ting som helst skulle gjøres på den riktige måten. Eskild skulle ha pene klær på seg. Han skulle spise riktig. Det var babygym og orden på tingene. Tre barn senere ser verden litt annerledes ut.
«Nå bryr jeg meg ikke engang om guttene har like sokker på seg. Freddie har konsekvent klærne på vrangen, og vi har som regel alltid glemt noe når vi skal ut døren. Men det ordner seg jo alltid.»
Det betyr ikke at Emma har sluttet å bry seg om omgivelsene sine. Tvert imot beskriver hun seg selv som en estetiker til fingerspissene. Hun er glad i vakkert design og inspirerende omgivelser, og innredningen i familiens hjem er gjennomtenkt ned til minste detalj. Men det vakre må aldri stå i veien for livet. Alt i hjemmet har en funksjon og er til for å brukes. Barna får hoppe i sofaen, og hvis noen søler på teppet, er det ikke verdens undergang. Med tiden har Emma også blitt flinkere til å velge hva hun vil bruke energien sin på:
«Jeg vil heller bruke energien min på å være til stede for barna mine enn å stresse over alt mulig.»
Ting blir glemt. Sokkene matcher ikke alltid. Klesvasken hoper seg opp. Og likevel klarer familien som regel å komme seg ut døren.
En dårlig natt trenger ikke å bli en dårlig dag
Den samme roen kjenner Emma på når det gjelder søvn. Som førstegangsmamma kunne én dårlig natt legge føringer for hele dagen – ikke minst for humøret og overskuddet.
«Jeg brukte så mye energi på søvnen. I dag har jeg lært at en dårlig natt ikke trenger å bety en dårlig dag. Jeg kan alltids ta meg en lur, og jeg fokuserer ikke så mye på det lenger.»
Med Uffe prøver familien derfor i større grad bare å følge den rytmen som fungerer akkurat nå. Han er fem måneder og sover vanligvis tre ganger i løpet av dagen – noen ganger i dobbeltsengen, andre ganger i barnevognen eller i vuggen. Uffe liker bevegelse når han skal finne roen, og det hjelper også ofte når Emma synger for ham. Om kvelden blir han lagt rundt klokken 20, og da sover han i vuggen sin til han våkner igjen rundt klokken 23 og vil ammes. Deretter kommer han over i dobbeltsengen, hvor han sover resten av natten med et par oppvåkninger for å få mat.
«Han finner nesten alltid roen når jeg legger ham i vuggen. Da ligger han der og ser på den lille lampen sin, som lager små blomsterformer i taket.»
Det er den rytmen som fungerer for familien akkurat nå. Og når den en gang endrer seg, finner de ut av det når den tid kommer.
Når babyen finner roen, blir det også tid til mamma og pappa
Det er faktisk ikke så lenge siden vuggen sto et helt annet sted i huset. I starten ble den brukt i stuen til Uffes lengre lurer på dagtid. Men etter hvert som lurene hans har blitt kortere, har familien flyttet vuggen inn på soverommet, hvor den i stedet har blitt en fast del av kveldsleggingen. Det gir Uffe ro – men det har også gitt Emma og Nikolai noe som fort kan bli en mangelvare i en familie med tre barn: tid alene sammen.
«Han sover et par gode timer i den om kvelden, noe som gjør at mannen min og jeg kan kose oss sammen i sofaen. Litt etterlengtet voksentid til å lade batteriene.»
For når man har blitt en familie på fem, trenger ikke de små pausene nødvendigvis å brukes på klesvask, rydding eller enda en ting på listen. Noen ganger er det viktigste bare å få sitte sammen i sofaen – som to voksne, ikke bare som foreldre.
Det trenger ikke å være perfekt for å være bra
Emma har alltid visst at hun gjerne ville bli mamma. I dag, når hun ser på Eskild, Freddie og Uffe og familielivet hun og Nikolai har skapt sammen, er det først og fremst stoltheten som fyller henne.
«Jeg er veldig stolt av at jeg har valgt Niko som far til barna mine. Han er min rake motsetning, og på den måten utfyller vi hverandre veldig godt.»
Hjemme hos dem er det ofte litt rotete. Familien ligger nesten alltid etter med klesvasken, og middagen kommer, med Emmas egne ord, «merkelig nok alltid overraskende på oss».
Men det er også plass: til lek og kreativitet, til en ekstra lekekamerat ved middagsbordet – og til å være en familie der ikke alt trenger å lykkes på første forsøk.
«Vi er ikke perfekte foreldre, men vi er flinke til å lære av feilene våre, snakke sammen, si unnskyld og gi rom for store følelser.»
Det samme gjelder de nettene som ikke helt går etter planen.
«Jeg har blitt mye flinkere til å bare trekke på skuldrene og tenke at det går bra – that's life with kids. Heldigvis kommer det snart en ny natt, så det ordner seg nok.»
For kanskje er nettopp det den største forskjellen mellom det første og det tredje barnet: ikke at hverdagen har blitt mindre kaotisk, men at Emma har blitt flinkere til å finne roen midt i alt.