Skrevet av Rachel Fitz-D / pensjonert spesialjordmor, baby- og foreldreekspert, forfatter og formidler

Der er du igjen: Det er kveld, babyen din døser i armene dine mens du vandrer rundt i stua og vugger rolig. Du har holdt på i tjue minutter – nå må vel den lille skatten ha sovnet? Forsiktig lister du deg bort til vuggen, venter et øyeblikk og legger babyen ned. Stille går du tilbake til yndlingsplassen din i sofaen og lener deg tilbake med litt TV og avslapning. Puh! Men knapt har du fått tak i fjernkontrollen før du hører en liten klynking og ser to bittesmå hender vifte i lufta. Du sukker og lurer på hvorfor babyen din sover helt fint … så lenge den ligger i armene dine og blir vugget. Hva er det som skjer?

La oss spole helt tilbake til menneskehetens aller første tid på denne planeten. En baby som ikke ble holdt trygt i noens armer – særlig i nattemørket – var i alvorlig fare for kulde og rovdyr. Det var derfor nettopp de babyene som ga lyd fra seg hver gang de ikke ble holdt og trøstet, som overlevde.

Hundretusener av år senere er denne egenskapen en så vellykket overlevelsesstrategi at den har blitt en grunnleggende og høyt utviklet del av både babyers atferd og foreldres reaksjon.

Hver gang vi tar opp den lille og vugger den – og dermed gjenskaper de milde gyngebevegelsene fra livet i livmoren – produserer den beroligende endorfiner. Og det gjør vi selv også. Alle vinner.

Men her er saken: Endorfiner forsvinner raskt igjen. Så i løpet av få minutter etter at barnet er lagt tilbake i vuggens stille og kjølige omgivelser, er endorfinene borte, den primitive delen av hjernen slår alarm og roper «jeg er helt alene, og bjørnene kan ta meg!», vrikkingen og søkingen starter på nytt, og babyens høyt utviklede forelder reagerer straks med å få den trygt tilbake i armene.

Foreldre oppdager raskt at det finnes mange måter å trøste og roe en baby på: Ved brystet får den varme, hud mot hud, den beroligende lyden av hjerteslag og en deilig strøm av varm, endorfinrik melk. Å tilby brystet er alltid vårt første valg, fordi babyer selv kan skru melkestrømmen av og på og dermed lett velge om de vil falle til ro og døse, eller falle til ro og drikke. Et varmt bad etterfulgt av massasje kan lindre de hormonelt utløste magekrampene vi kaller tremånederskolikk, mens en tur i vogn eller bil gir de herlige gyngebevegelsene sammen med den hvite støyen fra omverdenen eller bilmotoren. Når det bare trengs litt trøst, kan man legge babyen tett inntil halsgropen og klappe rytmisk på rumpa – det gjenskaper følelsen av å bli holdt fast i livmoren med mors kraftige hjerteslag som runger gjennom fostervannet.

«Ja, men hva med når jeg skal spise, på do eller bare gi mine stakkars slitne armer en pause fra all vuggingen?» spør du sikkert. Det er nettopp her en mykt vuggende slyngevugge kommer til sin rett. I stedet for å legge barnet i den stille vuggen – vel vitende om at det begynner å syte lenge før kaffen er klar – kan vi med en vuggende slyngevugge være nær den lille mens den fortsetter å falle fint til ro, og vi selv får en velfortjent pause.

Over hele verden ammer, kysser, klapper og vugger foreldre babyene sine time etter time, dag etter dag, måned etter måned – og bruker trygt vuggende slyngevugger til å roe barnet når armene trenger en pause. Det aksepterer de med glede som en naturlig og sunn tilnærming til foreldrerollen. Men her i Storbritannia? Her bekymrer vi oss. Hver eneste dag i jobben min møter jeg bekymrede foreldre som frykter at de ved stadig å trøste og vugge babyen – i armene eller i en vugge – holder på å «skape en dårlig vane» og binde ris til egen rygg. Men ingenting kunne være lenger fra sannheten!

Forskningen forteller oss at det å vugge en baby, i tillegg til å være svært beroligende og søvnfremmende, også bygger tillit og skaper en dyp og trygg tilknytning. I de første seks månedene av livet er det å bli trøstet i armene så avgjørende for en babys fysiske og følelsesmessige velvære at evolusjonen har sørget for at den faktisk ikke er i stand til å lære å trøste seg selv eller sove alene. Hvis den kunne lære å være alene over tid, kunne den jo komme til skade av kulde, sult – og bjørnene! Å prøve å lære en baby å falle til ro selv og ligge alene i en stille vugge er som å prøve å kurere en baby for … å være en baby. Du kjemper mot evolusjonen.

Studier viser at den vuggede babyen i armene sover dypere, har lavere risiko for krybbedød og infeksjoner og har mer stabil pust, puls og temperatur. Og som et ordentlig dytt til dem som snakker om dårlige vaner: Babyer som blir trøstet mest det første halvåret, vokser opp og blir mer sosiale, mer selvstendige og mer selvsikre!

Så husk: Babyen din trenger virkelig å bli vugget og trøstet for å holde seg rolig, trygg og bedre beskyttet mot infeksjoner og krybbedød. Og langt fra å skape problemer for deg selv, hjelper din raske reaksjon på babyens vrikking og lyder – ved å ta den opp igjen – den faktisk til å bli mer selvsikker og selvstendig på lang sikt. Vi trenger alle en pause i blant, og en vuggende slyngevugge kan gi nettopp den beroligende bevegelsen babyer trenger for å falle til ro. Og husk til slutt at det å vugge en baby er like gammelt som tiden selv, og at når du roer babyen din, roer du også deg selv. Da kan alle slappe av i visshet om at du er forelder akkurat slik naturen har tenkt – ved å stole på intuisjonen din og kose og vugge babyen din.

Om Rachel Fitz-D

Rachel Fitz-D er pensjonert spesialjordmor, baby- og foreldreekspert, forfatter av «Your Baby Skin To Skin» og «Stretched To The Limits» samt skribent og formidler for the Baby Show. Hun har fire voksne sønner og fire små barnebarn, bor i Berkshire og har vært gift med mannen sin i 40 år.