«Når neste rie kommer, kan du begynne å presse litt», sier jordmor.

Men jeg klarer det ikke.

I to døgn har jeg gjort alt jeg kan for å holde babyen min inne – og nå ber hun meg om å slippe taket. Et totalt tap av kontroll.

Pressfasen er i gang, og i løpet av få minutter øker antallet personer på rommet fra to til tolv.

En jordmor, en overjordmor, en jordmorstudent, to helsefagarbeidere, to sykepleiere, to barneleger, to leger og en legestudent.

Premature fødsler er alltid høyrisikofødsler. Vi har allerede blitt informert om hvordan forløpet vil være.

Han skal pakkes inn i plast med én gang han er født, for å holde varmen.

Han får ligge maks ett minutt på brystet mitt.

Han blir kjørt ut av fødestuen etter bare noen minutter.

Han blir født etter ti rier. Klokken 18.53 blir han født. Klokken 18.54 blir han tatt fra meg av barnelegen og lagt på bordet ved siden av meg. De neste minuttene husker jeg ingenting av. Klokken 19.06 blir han kjørt ut av rommet og over til nyfødtintensiven. Det vet jeg – fordi jeg tydeligvis tok bilder med telefonen min. Noe jeg heller ikke husker. Klokken 19.10 er det bare jordmoren og meg igjen på rommet. Klokken 21.30 blir jeg kjørt til rom 23 – som skal være hjemmet mitt de neste seks ukene.


Mandag 30. juni 2025
Jeg har vært sykemeldt med kynnere i over to måneder.

Jeg er i uke 29+5 da jeg denne ettermiddagen kjenner meg litt tyngre i magen enn jeg har gjort de siste ukene. Sommerferien har akkurat startet, og som hvert år har vi planer om å flytte inn hos foreldrene til kjæresten min mens de er på ferie. Da kan vi også leie ut vår egen leilighet i samme periode. Til tross for en tung gravid kropp bestemmer vi oss for å gjennomføre planen.

Jeg trenger bare å pakke en liten bag med klær – så ordner kjæresten min resten. Det føles overkommelig. Vi flytter på fredag. Lørdag og søndag bytter vi på å dra tilbake til leiligheten for å fikse småting. Mandag drar jeg bort for å skifte sengetøy, legge frem håndklær og ordne det siste – helt vanlige oppgaver som både lege og jordmor har sagt er greit. Men etterpå kjenner jeg at jeg må hjem og legge meg.

Det har jeg også gjort mye den siste tiden – ligget.

Noen ganger i flere timer før jeg kjenner at magen roer seg. Andre ganger går det ganske fort. Men denne ettermiddagen er det annerledes. Det gir seg ikke helt. Faktisk føles det som det blir litt verre etter hvert.

«Livmoren din øver seg», hadde jordmoren sagt da jeg fortalte at magen plutselig strammet seg helt uten forvarsel – en følelse jeg merker i hele kroppen og i pusten i rundt 30 sekunder før det slipper igjen. Det er den samme følelsen jeg har denne ettermiddagen – bare litt annerledes. Ikke mer smertefull eller kraftigere, men hyppigere.

Rundt klokken 18 bestemmer jeg meg for å ringe fødeavdelingen. Jeg vil bare ha en bekreftelse på telefonen på at alt er som det skal. «Det høres helt normalt ut», sier jordmoren – en setning jeg for øvrig har hørt mange ganger i løpet av svangerskapet. Likevel insisterer jeg på å komme inn til en sjekk. Jeg kysser datteren min hadet og sier at jeg er hjemme igjen når hun sover. Mamma skal bare en tur og sjekke at lillebror har det bra. På det tidspunktet vet jeg ikke at det skal gå tre dager før jeg ser henne igjen.

Tirsdag 1. juli 2025
Det er natt. Jeg blir lagt inn på fødeavdelingen på Herlev hospital. Legene konstaterer raskt at livmorhalsen min er kraftig forkortet. 11 mm – normalt er 30 mm. «Men den er fortsatt lukket, og det er et godt tegn. Noen gravide kan gå med kort livmorhals helt frem til uke 40. I noen tilfeller kan den til og med forlenge seg igjen», forklarer legen, samtidig som jeg får medisiner som skal stoppe riene og sprøyter som skal modne lungene til babyen hvis han kommer for tidlig. Ordene hennes gir meg håp – samtidig som jeg tydelig kjenner alvoret.

Kanskje babyen min kommer nå. Over ti uker for tidlig.

Kvelden går med til fortvilelse, realistiske valg og telefonsamtaler med kjæresten, familie og venninner. Hver andre time kommer en jordmor inn og sjekker hvordan babyen har det med CTG-båndene som måler hjerterytmen hans og aktiviteten i livmoren min. Noen ganger kommer de oftere, hvis jeg har kjent noe annerledes og trykket på ringeknappen.

De er så gode – personalet. De gir meg klemmer, holder meg i hånden og lytter. «Er det noen du vil ringe som kan være her med deg i natt?» Men kjæresten min må være hjemme med datteren vår. Det føles for sent å spørre en venninne. Og litt rart hvis foreldrene mine skulle være her.

Jeg møter mange jordmødre disse dagene, men hun jeg har denne natten gjør spesielt inntrykk. Hun heter Liv. Hun er litt eldre, med stort, lyst og krøllete hår – og hun utstråler en ro som gjør at det føles som hun har all tid i verden til meg. Liv. For et fint navn. Så enkelt som det høres ut, gir det meg håp denne varme sommernatten, hvor jeg prøver å holde på babyen min.

Kjæresten min kommer om morgenen, rett etter at han har levert datteren vår. Jeg begynner å gråte i det sekundet han kommer inn døra. Det er først da jeg virkelig kjenner hvor redd jeg er for at alt skal gå galt.

 Onsdag 2. juli 2025
Jeg må ligge helt stille i senga. Jeg får bare lov til å reise meg for å gå på toalettet. Til tross for alt håpet personalet gir meg, kjenner jeg at mitt eget håp blir mindre og mindre. Det siste halvannet døgnet har jeg blødd, hatt vannavgang i nesten 20 timer og hatt kraftige rier gjennom natten. Jeg får smertestillende for å sove.

Om morgenen blir jeg kjørt til fødeavdelingen med mistanke om aktiv fødsel.

«Du er åtte centimeter åpen», sier jordmoren. Et lite hode ligger allerede i veien. De stopper de rihemmende medisinene og venter på at kroppen min skal fortsette av seg selv. Men det gjør den ikke. I syv timer får jeg ikke én eneste rie.

Mot kvelden bestemmer de seg for å sette i gang fødselen, fordi jeg viser tegn til infeksjon – og da er det best at babyen kommer ut.

1. juli klokken 18.53 føder jeg en frisk og sterk liten gutt. 39 cm lang og 1608 gram. Nøyaktig 10 uker for tidlig.

Hvis man ser bort fra plasten han blir pakket inn i med én gang, 

ser han ut som en helt vanlig baby – bare mindre.
Men “vanlig” …

Det er et ord jeg skal komme til å streve med.

Han er født for tidlig, men det gjør ham ikke unormal.


Torsdag 3. juli 2025
Jeg våkner klokken 07 i en sykehusseng. Ved siden av meg står en stor kuvøse. Der ligger sønnen min. Jeg begynner å gråte. Verken kroppen min eller jeg har helt forstått at jeg har født. Jeg legger hendene på magen og prøver å kjenne sparkene hans, de små bevegelsene fra innsiden. Men de er borte.

To sykepleiere kommer inn på rommet. Jeg er helt knust.

Prøver å ta meg sammen, men skjønner fort at det ikke går. Vi starter en samtale jeg kommer til å ha mange ganger de neste ukene. «Det er en ny sheriff i byen. Det er han som bestemmer nå – og han ville ut.» Men jeg klarer ikke å tro på det. Jeg kjenner på skyld og skam. Tanker om at «hvis jeg bare hadde …» Så hadde jeg kanskje ikke vært her. Det skal gå måneder før jeg forstår at jeg ikke kunne vite hvor kort livmorhalsen min var. At det sannsynligvis ville skjedd uansett.


Mandag 7. juli 2025
Det er midt i sommerferien. Den sommeren vi skulle kose oss, være i hagen, dra til stranden og til Sverige – og bare vente rolig på lillebror. I stedet er alt annerledes. Svigerforeldrene mine har reist hjem fra ferie i Hellas og bor nå alle sammen i huset. Datteren min, kjæresten min og foreldrene hans.

Jeg ser datteren min bare noen timer om dagen. Hun er seks år og forstår hvorfor jeg må være på sykehuset. Men hun aksepterer det ikke. Hver gang de skal dra, må hun løsrives fra sykehusskjorten min. Hjertet mitt knuser hver gang.

Jeg kjøper to små isbjørner på 7-Eleven på sykehuset. Én til datteren min og én til babyen. Vi kaller dem begge Issi. Jeg sover med den ene hver natt – og hun gjør det samme. Vi bestemmer oss for at de skal være vår måte å være nær hverandre på. Når vi legger oss og savner hverandre, kan vi holde i Issi – og da er det nesten som å ligge ved siden av hverandre.


Tirsdag 12. august 2025
I et kaos av slanger, ledninger, alarmer, sprøyter, leger, sykepleiere, renholdere, meldinger, små godbiter, kryssord og Tour de France-etapper flyter dagene sammen. Ingenting skjer – og alt skjer.

Tårene er fortsatt der.

Vi ligger hud mot hud – og jeg gråter.
Jeg snakker i telefonen – og jeg gråter.
Jeg henter te på kjøkkenet – og jeg gråter.
Jeg ser Wimbledon – og jeg gråter.

Men dagene går – og tårene blir færre.

Til slutt blir vi skrevet ut. Vi blir sendt hjem med flagg, klemmer og varme ord fra personalet. Og plutselig er vi hjemme. En familie på fire – med en baby. Som om vi bare hadde dratt på sykehuset, født og reist hjem igjen dagen etter.
Det er “normalt”.

Hos Membantu tror vi at ærlige historier gjør at andre foreldre føler seg litt mindre alene.

Har du selv opplevd en uventet start på foreldrelivet, er du alltid velkommen til å dele din historie med oss.